Med bølgedempere menes kunstige innstalasjoner i sjøen hvis oppgave er å hindre bølger i å passere. Bølgedemperes primære funksjon er å skjerme bakenforliggende anlegg mot store bølger. Det er i prinsippet to måter å gjøre dette på. Den ene er faste bølgedempere i form av en molo av store steiner eller spesialformede betongkolosser.Den andre er flytende bølgedempere.

Moloer er uten tvil den beste løsningen for å stanse bølger. På ekstremt utsatte steder er det også den eneste løsningen. Det er imidlertid en del ting som gjør at man hverken kan eller vil benytte en slik løsning. Vi skal her nevne noen.

1. Å bygge en slik molo er uten tvil den dyreste løsningen. 2. En vanlig molo vil hindre vanngjennomstømmning og føre til is mage steder. 3. Offentlige og private innstanser kan av ulike grunner nekte faste instalasjoner. 4. Det tar lang tid å lage en god molo.

I utgangspunktet kan en flytende bølgedemper være alt fra en tømmerstokk til en flytende betongkonstruksjon på flere hundre tonn. I praksis er det visse forutsetninger som må være til stede for at en flytende bølgedemper skal være effektiv. Den må ha en viss størrelse i forhold til bølgene den skal settes opp i mot. Med størrelse tenker jeg i første omgang på bredde, vekt, lengde og høyde. Dessuten er det viktig at den har en slik utforming at den er vanskelig å sette i bevegelse. Den bør være konstruert på en slik måte at den bremser seg og beveger seg minst mulig.

BETONG

I bølgedempere benyttes samme type betong som i betongflytebrygger. C40 eller C45 betong. Bølgedempere har vanligvis innstøpte skillevegger på tvers av bryggen. Disse er ment til å stive opp bryggen da den er beregnet for større sjø enn andre brygger. Når man går til anskaffelse av bølgedempere bør man være klar over at tykkelsen i langveggene bør være så tykke at armeringen har god overdekning (min. 50 mm).

ISOPOR

Det er samme type isopor som benyttes i bølgedempere som i betongflytebrygger. 15 - 20 kg pr. kubikkmeter. Den trekker ca. 5% vann.

ARMERING

I bølgedempere som skal tåle store påkjenninger er armeringen normalt litt kraftigere enn i vanlige betongflytebrygger. Dimensjonene og kvaliteter er stort sett de samme.

BREDDE

En bølgedemper bør ideelt sett være så bred at bølgen ikke kan pasere under den. Det vil si at bølgedemperen bør være bredere enn bølgelengden, som er avstanden fra en bølgetopp til neste. Bølgelengden vil hele tiden variere fra 0.5m for små bølger til mange meter meter for store bølger. Sett fra et praktisk og økonomisk synspunkt vil det imidlertid for de fleste være umulig å legge ut en bølgebryter som kan stanse de lengste bølgene. Dette problemet kan man imidlertid komme utenom ved å utnytte det faktum at bølgebrytere som stikker dypt vil stanse også lange bølger. Den som ønsker en bølgedemper utlagt vet av erfaring hvor store bølger som kan oppstå på det enkelte stedet. Dette er viktig innformasjon når man skal velge en bølgedemper. Det er for øvrig på grunn av de store bølgelengdene at havdønninger ikke er så enkle å stanse selv med store bølgebrytere.

VEKT

Jo større vekt en bølgedemper har jo mer bølger skal det til for å få den i bevegelse. Her er det imidlertid flere momenter som spiller inn. Dersom forholdet mellom høyde og bredde på bølgebryteren ikke er stort nok og / eller forankringsystemet ikke er korekt utført vil det ikke hjelpe om den veide hundrevis av tonn. Hvor dypt bølgedemperen stikker i sjøen er også av avgjørende betydning. Kommer den først i bevegelse vil det meste av bølgen forplante seg gjennom bølgebryteren og bare deler av bølgene vil bli stoppet. Den vinkelen bølgene treffer bølgedemperen med er også med på å avgjøre hvor fort bølgedemperen kommer i bevegelse.

LENGDE

En bølgedemper må være så lang at den dekker det bakenfor liggende anlegget på en skikkelig måte. Vanlige bølgedempere bør være så lange som mulig slik at de ikke så lett kommer i bevegelse. Her er det imidlertid visse begrensninger. Skal bølgedemperen transporteres over land er størrelsen med en gang begrenset og da sansynligvis av jernbanevogners lengde og hapasitet. Skal de transporteres på skip vil krankapasitet i tillegg til konstruksjon være en begrendende faktor. Størst elementer kan produseres i dokk. Blir de enkelte elementene for store blir imidlertid prisene så høye at dette i seg selv er en begrensende faktor.

Det finnes imidlertid kortere tekniske løsninger, hvis effekt langt overstiger mange store betongkonstruksjoner. Jeg tenker da på de bryggene jeg har konstruert og prøvd ut under meget tøffe forhold. Dette er kraftige betongflytebrygger i en spesiell kombinasjon med store bildekk. Se egen skisse lenger ned.

HØYDE

Jo høyere bølgebryteren er, desto større bølger vil den kunne stanse. Eller sagt på en annen måte, jo dypere den stikker i sjøen, desto bedre. Dersom bølgehøyden er 1 meter hjelper det lite at bryggen er 0.5 meter høy. En slik brygge vil i beste fall ligge 25 cm over vann og 25 cm under vann. Det som ikke paserer under bryggen vil pasere over og følgelig vil bare deler av den urolige sjøen bli roet ned. Nå kan man jo selvfølgelig lage en brygge som er 5 meter bred og 0.5 meter høy, med da vil forholdet melom høyde og bredde bli så stort at man får problemer med å lage en konstruksjon som holder.

Dersom bølgehøyden overstiger 2 meter bør man nok tenke seg godt om før man legger ut en bølgedemper, uansett hvor stor den er. Kanskje er det bedre å legge en evt. båthavn på et mer skjermet sted. De fleste steder der man ønsker å legge ut bølgedempere er det snakk om bølger opp til 2 meters høyde. Bølgedempere har vanligvis en høyde fra 1 til 1.5 meter og med varierende lengde. Det finnes ulike konstruksjonsmessige løsninger å velge mellom. Det som imidlertid er viktig er at det finnes en “vegg” som står imot bølgene og eliminerer dem. Erfaring har vist at denne “veggen” helst ikke bør være glatt, men ha en ujevn overflate. Den bør dessuten stikke så dypt at den går litt under bølgene.

BØLGEDEMPERENS BEVEGELSER

Skissen under viser i snitt en bølgedemper med en høyde på ca. 1.5 meter og en bredde på 3-4 meter. Disse kolossene er i lengder fra 20 til 50 meter og veier fra 30 til flere hundre tonn. Prisen er da også tilsvarende. Selv slike bølgedempere vil komme i bevegelse når bølgene treffer på langsiden. Er bryggene imidlertid store nok vil sjøen bak bryggene ligge i ro.

Hovedgrunnen til at slike kolosser til tross for relativt små bølger kommer i bevegelse er at de ikke har noe effektivt system for hvordan de skal bremse en rullende bevegelse langs bryggens akse. Loddene på moringstauene er til en viss grad med på å begrense bevegelsen, men ikke på langt nær nok til at det mærkes i særlig grad. Når bryggen ligger under press og moringstauet strammes opp er også dette med på å bremse noe på rullebevegelsen.

Det som imidlertid trengs er et system av “mothaker” eller en form for skovleformede innretninger hvor vannet hadde møtt motstand i motsetning til den glatte bølgebrytersiden. Omtrent som vist på skissen under.

Når bølgebryteren ruller ned på høyre langside vil vannet strømme inn i de skovlene som vender ned (Pil A). Samtidig vil vannet på andre siden av bryggen strømme inn i skovlene som vender opp (Pil B). Dette medfører en kraftig oppbremsing av bryggens rullebevegelser. Problemet med en slik løsning ligger i å konstruere et system av skovler som sitter fast i bryggen. I praksis er dette meget vanskelig og dyrt.

Med utgangspunkt i dette prinsippet har vi imidlertid utviklet et system som har vist seg å være meget effektivt . De betongflytebryggene vi leverer har en netto oppdrift på mer enn 10 tonn. Ved å benytte et system av store bildekk på den utsatte siden av bryggen får man en meget effektiv bølgebryter til halve prisen av det en vanlig bølgedemper koster. Skissen under viser en betongflytebrygge med et slikt “skjørt” av store bildekk.

Bildekk har nettop den skovleform som er nødvendig for å stanse rullingen på bryggene i stor sjø. Flere brygger kan kobles sammen til ønsket lengde. I praksis har det vist seg at bildekkenes form eliminerer bølgene slik at sjøen på den andre siden av bryggen blir helt rolig selv i bølgehøyder opp til 2 meter.

Det som skjer når bølgene treffer bildekkene er at noen blir knust mot bildekkene mens andre slår ut fra bryggen igjen og treffer nye bølger på veg inn mot bryggene. Det kan nesten se ut som om bildekkene “spiser opp “ bølgene. I motsetning til vanlige bølgedempere med glatt vegg vil ikke bølgene sprute så mye over bryggen med ovenfor nevnte løsning. Dette medfører at det er mulig å bevege seg på bryggene også i svært dårlig vær.

2 METERS BØLGER

Når en bølgedemper utsettes for bølger opp i mot 2 meter blir den utsatt for enorme krefter. Å konstruere en bølgedemper som tåler å utsettes for slike krefter krever at man har forståelse for og respekt for naturkreftene. Det er viktig at man utnytter bølgene til sin egen fordel i konstruksjonen. Skissen under viser en bølgedemper i forhold til bølger på 2 meters høyde.

Dersom bølgedemperen sto fast med en konstant avstand til bunnen ville bølgene skylle over bryggen. Loddet på forankringstauet gjør at bølgebryteren beveger seg opp og ned i sjøen. Bryggens store oppdrift søtger for det. Imidlertid blir bryggen bremset opp av bildekkene som henger på den ene siden. Dette fører til at de bølgene som treffer bryggen og bildekkene på den blir knust, mot og inne i dekkene samtidig som noen blir slått tilbake.

Dette medfører i praksis at nye bølger som er på veg mot bryggen ikke får fri veg inn mot bølgedemperen. De blir møtt av kontrasjø og blir på denne måten svekket både i kraft og høyde før de treffer selve bølgedemperen. På denne måten utnyttes kreftene i bølgene til å bremse nye bølger. Resultatet blir at bryggen i alt vesentlig bare beveger seg horisontalt. Bildet under viser dette.

KOSTNADER

Noen løsninger er meget dyre mens andre er rimeligere. Og la det være sagt med en gang. De dyreste er ikke alltid de beste. Prisene gjennspeiler mer leverandørenes avanse enn reelle kostnader. Således er det viktig å se på tekniske og konstruksjonsmessige sider av bølgebrytere. Se gjerne på videopptak av de ulike bølgebrytertypene og bedøm selv hvor effektivt de demper bølgene når uværet setter inn.

Bølgebrytere blir ofte lagt ut for å skjerme bakenforliggende båthavner. Det er derfor viktig at totalkostnaden blir så liten som mulig og at man får utnyttet de bryggene man har maksimalt. En vanlig bølgedemper vil man i beste fall bare kunne benytte til båtplasser på den ene siden. I ekstreme tilfeller får man ikke brukt noen av bølgedemperens sider til båtplasser. I slike tilfeller blir prisen på båtplassene i bakenforliggende anlegg meget dyre. Med et slikt system som skissert over blir prisen på bølgedemperen det halve av vanlige bølgedempere. Mens effektiviteten blir langst større.

10. UTLIGGERE

Det finnes to hovedtyper av utliggere. Den ene er den som gjerne kaller gangbar utligger. Den har en viss bredde slik at man kan gå på den. Den andre typen er såkalte fortøyningsbommer eller fortøyningsutligger. Sistnevnte er smal og ikke beregnet til å gå på. Utliggere har gjerne form av en "Y" der den bredeste enden vender inn mot bryggen. Ytterst ute har utliggeren en pontong som oppdrift.

PONTONG

Alle utliggere har et eller flere flytelement . Disse kalles pontonger. Dette er en meget viktig del av en utligger. På skikelige utliggere har pontongen flere funksjoner. Den skal holde utliggeren oppe og sørge for at oppdriften er såpas stor at det på gangbare utliggere er mulig å gå utover på utliggeren uten at den synker. Aller helst bør den være så stor at to voksne personer kan stå en meter fra tuppen av utliggeren uten at den synker. Det er dessuten viktig at en pontong har ekstra netto oppdrift utover det at den skal holde utliggeren oppe. Noen ganger hender det at for eksempel kjølevannsinntak på båter fryser og båter synker i bryggeanlegget. Med ekstra oppdrift i pontongene vil da utliggerene være med på å holde båten oppe i vannskorpen slik at det er lettere å få lenset den. Større båter som alikevell synker vil henge i utliggerne og på den måten være lettere å heve.

Det er viktig at pontongen monteres riktig på utliggeren. Kommer den for langt inn vil den bære mer av utliggerens vekt og mindre vekt overføres til flytebryggen. Dette gir utliggeren mindre oppdrift. Kommer pontongen for langt ut vil mer av vekten overføres til bryggen. Er det snakk om betongflytebrygger spiller ikke dette så stor rolle. På trebrygger derimot har dette en viss betydning. Det er derfor viktig at pontongen plaseres riktig på den enkelte utligger.

Selve pontongen bør være konstruert slik at den tåler å ligge fastfrosset i isen om vinteren. Den bør ha en form som slipper isen lett og helst en litt mørk farge slik at den lettere varmes opp av solen og på den måten tidligere kommer løs fra isen. Hule pontonger er ikke å anbefale. Skulle det gå hull på pontongen vil mulighetene for at den synker være til stede. I hule pontonger vil det desuten ofte danne seg kondens. Om vinteren fryser dette til is og i verste fall sprekker pontongen. Pontongen bør ha en lav egenvekt og helst en glatt overflate. Dette hindrer for mye groe og det som evt. gror på pontongen vil være lett og få av.

LAG NYOG BEDRE TEGNING

KONSTRUKSJON

Utliggere er vel den delen av et bryggeanlegg som er utsatt for størst påkjenninger. De er festet til flytebryggen i en ende. På hver side ligger det normalt en båt av ulik størrelse og vekt som er festet i utliggeren. Bryggen og begge båtene ligger uavhengig av hverandre og vil således trekke og dra i utliggeren alle veier. Dette må utliggeren være bygd for å tåle. Skissen under illustrerer dette.

Desverre er det ikke alle utliggere på markedet som er bygd for å tåle slike belastninger. Mange er nok bygd for å ligge i svært rolige farvann. Enkelte skulle man tro var bygd for å ligge i et akvarium. Man kan lure på enkelte ganger om konstruktøren i det hele tatt har vært i en båt når været er dårlig. Enkelte av de utliggere som er å få på markedet har en så tynn og svak konstruksjon og en så liten pontong at de ikke egner seg på vannet i det hele tatt. Slike utliggere koster heller ikke stort og bra er det. De vil ikke holde lenge alikevell og da er det bra kjøperen ikke har tapt for mange penger. Som kjøper bør du være oppmerksom på de kreftene utliggere utsettes for.

Båten ligger jo stort sett hele året på sjøen enten det er havblikk eller dårlig vær. De færreste tar båten opp når uværet begynner. De stoler på at den ligger trygt i båthavnen.

De fleste som har med båthavner å gjøre har nok sett utliggere som er knekt. Da har de nok også lagt merke til at brudd ofte forekommer på det samme stedet vær gang. Skissen under viser et typisk bruddsted.

Nå kan man jo spørre seg hvorfor utliggere stort sett knekker på akurat dette stedet. Det er flere grunner til at dette skjer. For det første er hovedbommen utover enten den er enkel eller dobbel støttet opp av to "ben". Svært ofte vil man finne at hovedbommen og disse to støttene ligger i samme planet og at de er sveiset sammen. Når så tuppen av utliggeren blir utsatt for belastning fra side til side, opp og ned og på skrå, vil hovedbommen bøye seg den ene vegen, snart den andre vegen. All bøying skjer fra knekkpunktet og utover. Innenfor knekkpunktet er den stivet opp.

Etter en stund vil det oppstå matrialtretthet i stålet og den vil knekke på samme sted hver gang. Nå leveres ofte utliggere med for tynne rør i hovedbommen. Det kan være flere grunner til dette, men noe ligger nok i at leverandøren ønsker å gjøre det så billig som mulig og velger dermed mindre dimensjoner enn det som er tilrådelig. Mindre dimensjoner betyr lavere vekt og følgelig blir det rimeligere å varmgalvanisere samtidig som pontongen ikke behøver å være så stor. Resultate blir at leverandøren kan levere et rimelig produkt.

Dette er imidlertid et kortenkt synspunkt da brukeren raskt vil få problemer når uværet setter inn. Resultatet blir ofte at nye utliggere må kjøpes inn etter kort tid og denne gangen velger kunden en annen leverandør. Et godt råd er derfor at man ser nøye på konstruksjonen av utliggeren og ikke bare på lav pris. Det kan fort bli dyrt. En kraftig utligger av høyeste kvalitet koster ikke så mye som mange skulle tro. Sjekk markedet det er mange å velge mellom. Det er bedre å sitte hjemme i trygg forvisning om at båten ligger trygt enn konstant å være nærvøs for at bryggeanlegget ikke holder.

Konstruksjonsmessig finnes det flere løsninger å velge mellom. Noen velger en løsning med to paralelle dragere som bærende konstruksjon, mens andre benytter en enkelt drager . Etter å ha prøvd ut alle de uliketyper konstruksjoner som finnes er det bare en som til nå oppfyller alle krav vi setter til en god utligger. Det er en konstruksjon som består av en hovedrager i meget kraftig matriale. Y-delen av utliggeren ligger ikke i samme plan som hovedbommen, men oppå denne. Denne typen utligger oppfyller alle de krav som forventes oppfylt av en kvalitetsmessig god utligger.

KRAV TIL UTLIGGERE

Det viktigste kravet vi må stille til en utligger er at den er trygg å ferdes på i all slagt vær. For å oppfylle dette er det viktig at utliggeren er stiv. Om du står og husker opp og ned midt på utliggeren, så må den ikke svikte eller bøye seg. Står du på tuppen av utliggeren med bena på kanten av utliggeren så må ikke utliggeren vippe når du vekselvis legger tyngden på den enne eller andre siden av utliggeren. Pontongen under utliggeren bør være så stor at minst to voksne personer kan stå en meter fra tuppen av utliggeren. Pontongen må være fylt med flytestoff og fullstendig tett for å unngå kondens. Rundt utliggeren (gangbar) skal det være fendring som hindrer båten i å ta skade om den kommer borti utliggeren. På gangbare utliggere bør hele utliggerens overflate dekkes av gangbart dekke og da helst strekkmetall. På fortøyningsbommer bør trekanten på indre del av utliggeren dekkes av gangbart dekke og helst strekkmetall. Båtfestene på utliggeren må være slik at de ikke kan snubles i og de må være godt festet til utliggeren.

FORTØYNINGS BOM

Fortøyningsbommer er i utgangspunktet ikke laget for å gå utover på. De tjener i første rekke som fortøyningsfeste for båten. Det er imidlertid en stor fordel om de er like store som på gangbare utliggere av samme gunn som nevnt over, om man er så uheldig at båten skulle synke.

DEKKE

Den gangbare delen av fortøyningsbommer kan variere litt fra leverandør til leverandør. Noen leverer utliggere uten gangbart dekke i det hele tatt, mens andre leverer med dekke over alt gangbart område. Vi vil anbefale sistnevnte løsning. Det gjør det både tryggere og enklere å ferdes på utliggeren. Selv om fortøyningsbommer i utgangspunktet ikke er beregnet til å gå på vil det i praksis ofte være behov for å kunne bevege seg på begge sider av båten.

GANGBAR BOM

Gangbare utliggere har gjerne et dekke enten av tre eller av strekkmetall i en eller annen form. Selv leverer jeg utliggere der hele utliggeren er dekket av gangbart matriale, mens andre bare har en stripe gangbart matriale utover hele utliggeren. Vi vil imidlertid anbefale utliggere der hele utliggeren er dekket . Dette gjør det tryggere og enklere å ferdes på utliggeren. Tross alt er det ikke alle som er like sjøvante og noen ganger kan det være mørkt når vi er ute i båten. Det er derfor viktig at utliggeren er så trygg å ferdes på som mulig.

DEKKE

Noen utliggere leveres med et dekke i trykkimpregnerte matrialer. Rent utseendemessig er dette uten tvil det peneste. I alle fall når det er nytt. Etter en tid vil det imidlertid bli grått og danne seg et belegg av alger på matrialene som vil gjøre dem svært glatte når de er våte. Treverket vil også bli slitt relativt raskt i forhold til andre matrialer.

Alternativet et strekkmetall. Dette har den fordelen at det har meget lang levetid og dessuten ikke blir glatt slik treverket gjør. Utliggere med et dekke av strekkmetall er lettere å holde rene og det er enklere å fjerne snøen på dem. Om vinteren har det ikke så lett for å danne seg is på strekkmetall som det har på tettere dekke som treverk.

FENDRING

De fleste gangbare utliggere leveres med fendring. Noen leverandører har fendring rundt hele utliggeren, mens andre bare har fendring på deler av utliggeren. Vi vil imidlertid anbefale utliggere med fendring rundt hele utliggeren. Du vet aldrig hvor båten treffer utliggeren når du skal fortøye. Fendringens viktigste oppgave er å hindre båten i å komme i direkte kontakt med stålet i utliggeren. Vanligvis er fendringen i et hard plastmatriale. Her er det mange typer fendring å velge mellom, men det viktigste er at fendringen sitter godt i utliggeren og ikke farger av på båten.

11. FORANKRING

Forankring av flytende brygger enten det dreier seg om trebrygger, betongflytebrygger eller bølgedempere er nesten en vitenskap for seg selv. De fleste tror det bare er å hive ut en kjetting med et stort lodd i enden og ferdig med det. Så enkelt er det imidlertid ikke. Om man da ikke forankrer bryggene i et akvarium!! At forankringen blir gjort på riktige måten er så viktig at et ellers kvalitetsmessig godt anlegg lett vil havarere om forankringen er gjort feil.

Forankringen av et flytende bryggeanlegg er den siden av et bryggeanlegg som krever lengst erfaring for å gjøre på riktige måten slik at det holder når været blir dårlig. Det finnes mange som leverer flytebrygger av ulik kvalitet, men det finnes ikke så mange som har tilstrekklig erfaring med utlegging av slike anlegg. Dette er også den viktigste grunnen til at det er en del firmaer som stadig dukker opp og selger flytebrygger, men som etter kort tid forvinner like fort som de kommer. Det viser bare at det er ikke så enkelt som noen tror å lage og levere flytebrygger.

VALG AV MATRIALER

Det som benyttes av matrialer ved forankring av flytebrygger må være av en slik kvalitet at det tåler store belastninger og lang tids opphold i saltvannsmiljø. Alt stål som ikke syrefast må være varmgalvanisert, tauverk må være saltvannsbestandig og betong må tåle lange opphold i saltvann uten å svekkes. La oss se litt nærmere på de enkelte komponentene. Skissen viser de enkelte komponenters plasering i systemet:

KJETTING

Den kjettingen som benyttes til forankring av brygger bør være av en slik kvalitet at den kan benyttes i saltvann. Størrelsen på kjettingen bør være tilpasset den type brygger den skal forankre. I tillegg må den ha dimensjoner tilpasset de sjakler som skal benyttes. Kjetting benyttes vanligvis der forankringen er utsatt for fysisk slitasje i form av steiner, skrot eller fjell i sjøen. Ellers benyttes enkelte typer tauverk da dette er sterkere, varer lengere og er rimeligere.

TAUVERK

Det finnes flere typer tauverk som benyttes til forankring av brygger. Det som er viktig er imidlertid at det tåler saltvann og til dels forurensing. Det bør være godt overdimensjonert og være slik at det kan spleises. Dimensjonene må tilpasses bryggetypen. Således anbefales 32 mm til betongbrygger og 28 m til trebrygger. En tautype som egener seg godt er Karat-tau som produseres av Scanrope i Tønsberg.

SJAKLER

Sjaklene må være godt overdimensjonerte og varmforsinket. De må være tilpasset det anlegget de skal forankre. Sjakler med en størrelse på 1" benyttes gjerne til betongbrygger, mens 1/2" sjakler ofte benyttes til trebrygger. Måten sjaklene festes på er også meget viktig. De må sitte slik at de ikke bender på kauser eller forankringstau forøvrig. Enkelte sjakkeltyper trenger også låsesplint slik at de ikke skrur seg ut, mens andre er laget slik at de sitter fast når de strammes opp. Sjaklene er normalt det svakeste punktet i en forankring. dette er gjort bevist slik at de ryker først. Det fører til minst skade og gjør det lettere å reparere et brudd.

KAUSER

Kauser må være varmgalvanisert og tilpaset det tauet de skal spleises inn på. Det er viktig at spleiser strammes godt opp slik at kausene ikke vrir ut av tauet. Det finnes ulike typer kauser og det er viktig at man benytter riktig type kause i forhold til det tauet man skal spleise. Kausene må også være avpasset til de sjaklene som benyttes.

WIREKLEMMER

Benyttes noen ganger ved innstramming av moringstau som har ligget lenge i sjøen. Dette er svært vanskelig å spleise, spesielt dersom dette må gjøres under vann av dykker. I slike tilfeller benyttes i steden kraftige wireklemmer og da minst to og to.

LODD

Loddenes funksjon er å kolde moringstauene stramme til enhver tid. Da de henger i fritt vann på moringstauene er det viktig at betongen er av en slik kvalitet at den ikke foringes i saltvann. Innstøpte bøyler for sjakkelfester må dessuten være i grove dimensjoner og varmgalvanisert. Loddenes vekt er viktige i forhold til hvilken type brygge som benyttes. Betongflytebrygger benytter tyngre lodd enn trebrygger. Blir vekten av loddene for store vil de trekke moringene mot bryggene over litt tid. Forholdet mellom brygger, lodd og moringer krever litt erfaring for å gjøre riktig.

MORINGER

Moringer må i likhet med loddene være av en slik betongkvalitet at de har en lang levetid. Dette gjelder også innstøpte bøyler for sjakkelfeste. Moringene må være armert. Det er ikke likegyldig hvilken form moringene har. De må ha en utforming slik at når de står på bunnen så er det med minst mulig areal. Dermed synker de lettere ned i sand og mudder.

Det er viktig at bøylen som er innstøpt i moringen er plasert i kanten av moringen (A) og ikke midt oppå (B). Dette kan resultere i at moringen under stor belastning vippes opp på høykant (C) og derifra har mulighet til å falle ned å bli liggende opp-ned oppå forankringstauet (D). Dette gjelder spesielt betongflytebrygger som har stor oppdrift. Skissen under viser dette

Retningen de står i forhold til bryggen er også viktig for at de skel få best mulig feste. Vekten må være i forhold til den bryggetypen de skal forankre. Det er viktig at vekten ikke er større enn at bryggen ved ekstrem springflo klarer å løfte vekten av moringene på den ene siden av bryggene og da gjerne den som ligger på bryggens le-side. På denne måten blir ikke bryggene utsatt for unødvendige belastninger. Tegningene under viser dette.

I steden for at bryggen kunne havarert slipper man unna med at man bare må flytte moringene ut i sin opprinnelige posisjon igjen.

FORANKRINGS-METODER

Måten bryggene forankres på varierer med hvilken type brygger man legger ut. Lette brygger forankres på en måte, mens bølgebrytere forankres på en annen måte. I prinsippet ligner de ulike forankringstypene på hverandre. Det som i hovedsak er ulikt er dimensjoner på tau, kjetting, sjakler, lodd og moringer. Dette er til gjengjeld meget viktig for bryggens levetid og funksjon. For eksempel vil for store moringer til trebrygger med for stramt moringstau holde bryggene under vann ved ekstremt høyvann. Bryggene vil vri seg med påfølgende skader. Det er to hovedmåter å forankre en flytebrygge på. Det ene er splittforankring og det andre er kryssforankring.

SPLITTFORANKRING

Med splittforankring menes forankring der forankringstauene går fra bryggesiden og rett ut fra bryggen. Forankringstauene splitter seg altså umiddelbart og går ut på hver sin side av bryggen. Stort sett benyttes splittforankring på de fleste brygger. Skissene under viser denne tupen forankring.

Følgende skisse viser en brygge forankret på den riktige måten. Nederst på bunnen finner vi en moring. Fra denne går et tau opp til et lodd og fra dette kjetting opp til bryggen, i dette tilfelle en betongbrygge.

Som du ser vil loddet fungere som en fjæring på selve moringstauet. Dette medfører at tauet hele tiden holder seg stramt. Ved fjære sjø vil vinkelen A på moringstauet nærme seg 90 grader. Ved en slik forankring vil bryggen hele tiden ligge i ro.

Ved flo sjø vil moringstauet stramme seg opp og vinkelen A vil gå mot 180 grader. Under ekstreme tilfeller der vannet stiger langt over det normale vil vinkel A bli 180 grader og bryggen vil begynne å trekke moringene til seg. Dersom moringene er for store vil bryggen bli holdt igjen og i verste fall holdt under vann. Dette medfører at bryggen blir utsatt for ekstreme påkjenninger som den ikke er konstruert for og resultaten blir at den ødelegges. Skissen under viser forankringsystemet under flo sjø.

Som vi ser nærmer vinkel A seg 180 grader. Dette er omtrent det samme som skjer når bryggen blir utsatt for stor sjø på den ene siden. Bryggen blir da presset av bølgene samtidig som loddet hele tiden ligger å trekker bryggene tilbake. Loddet hindrer at vi får et direkte drag på moringen. Noe som vil gjøre at den lett flytter på seg.

I en slik situasjon som vist på skissen over er det lett å forstå hvor viktig loddets funksjon er. Uten loddet ville presset fra bølgene bli direkte overført til et drag på selve moringen. Dette ville medføre at når bryggen beveger seg i bølgene og moringstauet strammes vil moringen bli trukket mot bryggen alternativt vil moringstauet ryke med de konsekvensene det får.

Loddets plasering på moringstauet er meget viktig og varierer litt med hvor stor forskjell det er på flo og fjære på det stedet bryggen skal legges ut. Normalt forankrers bryggene slik at de tåler en flo og fjære- forskjell på 2-3 meter. Loddet må under alle omstendigheter henge oppe under bryggen og ikke nede ved moringen slik enkelte desverre gjør det.

Som tegningen viser vil et press på bryggen resultere i en vertikal bevegelse av loddet. Dette medfører at loddet kan og vil dunke i bunnen. Er det fjellbunn vil lodet etter en tid bli ødelagt. Er det derimot sand eller gjørmebunn vil loddet grave ut et hull i bunnen. Ved fjære sjø vil lodet stå på bunnen og moringstauet fra loddet og opp til bryggen blir slakt. Det resulterer i at bryggen ikke lenger ligger i ro, men vil bevege seg i en annen posisjon på overflaten. Dette kan i verste fall få alvorlige konsekvenser om flere brygger ligger paralelt.

Det eneste tilfelle der loddet skal ligge nær moringen er når forankringstauet går opp til en bøye der båter ligger fortøyd på svai. Når båter fortøyd på denne måten utsettes for vind og sjø vil loddet forhindre at båten trekker direkte i moringen. Båten vil i første rekke trekke på loddet. Litt avhengig av hvor stort loddet er vil båten løfte dette. Draget på moringen blir imidlertid i mer horisontal retning, noe som gjør at det sitter bedre i bunnen. Se skissen under :

TEGNING AV BÅT PÅ SVAI

SPLITTFORANKRING - BØLGEDEMPERE

Når det gjelder forankring av bølgedempere må man ta hensyn til at disse utsettes for enorme krefter. Det er derfor viktig at disse forankres med ekstra styrke. Således vil vi anbefale at forankringene kobles sammen rett under bryggen. Skissen under viser dette.

På denne måten forplantes belastningene til begge bryggens forankringsfester og risikoen for et brudd reduseres betraktelig. Dette systemet kan naturligvis også benyttes på vanlige betongflytebrygger.

KRYSSFORANKRING

Denne typen forankring benyttes ikke så ofte. Den har et par svakheter som vi skaal se litt nermere på. Imidlertid finnes det enkelte tilfeller der det er nødvendig å benytte denne forankringsmetoden for å kunne benytte flytebryggen til det ønskede behovet.

Skissen under viser en brygge med kryssforankring. Som vi ser krysser forankringstauene hverandre under bryggen.

Fordelen med denne typen forankring er at man får forankringstauet dypere, inntil bryggen. Dette er av betydning om dyptgående båter skal benytte brygen. Da bør forankringstauet ligge dypt slik at dette ikke kommer i kontakt med båtens kjøl eller propell. En annen fordel er at belastningen bryggen blir utsatt for i bryggens forankringsfestet blir mindre ved at den fordeles over et større område av bryggen

Bakdelen med denne metoden er at forankringstauene lettere kan komme i berøring med hverandre og således skades. En annen ulempe er at forankringsystemet er med på å øke bevegelsen på bryggen ved sterk sidevind eller stor sjø fra siden. Skissen under viser dette.

Som vi ser er det et press mot den ene siden av bryggen, mens det er et drag fra moringene på den andre siden av bryggen. Dette er med på å øke bryggens bevegelser i dårlig vær. Dette har spesiell betydning med betongflytebrygger, da bølgene på denne måten har en tendens til å forplante seg gjennom en rullende brygge.

LENGDE PÅ FORANKRINGSTAU

Som en standard regel kan vi si at den totale lengden på et forankringstau bør ligge på ca. 2.5 - 3 ganger dybden der moringene skal ligge og ikke dybden under flytebryggene. Er det for eksempel 10 meter dypt bør forankringstauet være mellom 25 - 30 meter langt.

Denne "regelen" har imidlertid en del unntak. Der det er veldig grunt må forankringstauet være noe lengere. Hvor langt avhenger av forhold på land, bunnforhold og hvilken type brygger som benyttes. På grunt vann vil trebrygger trenge noe kortere forankringstau enn betongbrygger. Dette kommer av bryggenes tyngde og at betongbrygger er som en mur sjøen støter i mot og ikke som med trebryger, der en god del av sjøen paserer igjennom og under bryggen. Følgelig er trykket på en betongbrygge større enn en trebrygge. Dersom det er meget dypt under bryggene bør forankringstauet som oftest være noe lenger enn 2.5 - 3 ganger dybden.

Det som er viktig i denne sammenhenken er forankringstauets vinkel i forhold til moringene på bunnen. Denne vinkelen bør ikke overstige 45 grader med mindre moringene raskt synker ned i mudderet og fester seg der. Helst bør den være litt mindre. Det har derimot ingen misjon å ha et forankringstau liggende langs bunnen mange meter bortover. Dette vil bare gjøre forankringstauet mer sårbart ovenfor fysisk slitasje. Det har desuten ingen misjon rent forankringsmessig. Tegningen under viser at vinkelen A er mindre enn 45 grader. Vinkel B viser til sammenligning 45 grader.

Normalt er forankringstauene på begge sider av bryggen like lange. I en del tilfeller er dette ikke bare umulig men også unødvendig. Bunnforhold kan gjøre at forankringstauet blir kortere på den ene siden av bryggen. Lokale forhold på land kan også ha innvirkning slik at forankringstauet kortes ned på den ene av bryggens sider. Skissen under viser eksempler på dette.

Som tegningen viser er bryggen beskyttet fra vær og vind på venstre side. Dessuten er dybden mindre enn på bryggens høyere side. Tegningen viser også tydelig hvorfor det er dybden der moringen skal ligge og ikke dybden under bryggen som er avgjørende for hvor langt forankringstauet skal være.

FEILFORANKRING

Å forankre en brygge feil er ikke vanskelig! Faktisk er det mye lettere enn å gjøre det riktig. Dette har flere grunner. Det er rimeligere å gjøre det fort og galt. Det kreves ingen kunnskap eller erfaring å gjøre det galt. Og det som befinner seg under vann er det heller ikke så lett å se. La oss nevne noen av de groveste feilene som gjøres.

FORANKRING I BUNNEN

Å feste forankringen i fjell på bunnen kan nok i utgangspunktet høres ut som en fornuftig løsning helt til man begynner å tenke på hva som skjer under en springflo eller sterk vindbelastning. Resultatet blir enten at forankringstauene ryker eller at bryggeanlegget holdes under vann. Begge tilfellene vil ødelegge bryggene. Det verste er imidlertid at det finnes enkelte leverandører som vil anbefale en slik løsning.

MORINGSDROPP

Det er en kjennsgjerning at moringens form og plasering på bunnen er av avgjørende betydning for dens evne til å holde bryggen i riktig posisjon. Til tross for dette er det enkelte som slipper moringene fra overflaten og ned på bunnen. Jeg har ved selvsyn dykket ned på mange anlegg som har hatt problemer og sett moringer som ligger oppå forankringstauet, står på høykant, ligger på kanten av stup og skråninger osv. Vi senker alltid moringene ned på bunnen med kran. dermed får de den posisjonen de skal ha. Dette tar noe lenger tid, men je gjør dette kostnadsfritt for å være sikker på at det blir gjort forsvarlig.

MANGEL AV LODD

Forankringstau uten loddbelastning er dårlige forankringstau. De utsetter moringer for direktebelastninger og de utsetter spesielt trebrygger for store belastninger ved flo sjø. Belastninger som forkorter bryggens levetid betraktelig. Brygger hvis moringstau ikke er loddbelastet vil ha en tendens til og bevege seg mer ved vindbelastning.

UTEN KAUSER

Når det benyttes tauverk i forankringsytemet er det viktig at dette behandles slik at det ikke utsettes for unødig slitasje. Når et tau skal festes inn på en sjakkle eller bøyle er det viktig at det benyttes kauser. Disse forhindrer slitasje på tauet. Selv om tauet som benyttes er tykt vil det raskt gnages i stykker uten bruk av kauser. Desverre er det enkelte leverandører som ikke spleiser inn kauser i tauet. De vet at tauet vil gnages av og alikevell gjør de det på denne måten. Jeg må nok si at dette er feil sted å gjøre innsparinger på.

UTSATT FORANKRINGSFESTE

På enkelte brygger og da spesielt trebrygger ligger forankringsfestet over vann. Dette medfører at forankringstauet kan utsettes for fysisk slitasje fra is eller drivende objekter i sjøen. Pass derfor på at bryggene ikke forankres med tauverk den første biten fra bryggen og ned i sjøen. Bruk alltid kjetting på dette strekket. La kjettingen gjerne gå en 2-3 meter ned i vannet, deretter kan resten av forankringstauet bestå av tauverk.

12. LANDGANGER

Landgangens funksjon er å lage en forbindelse mellom land og flytebryggene eller mellom to flytebrygger. Dette krever litt ulike løsninger

FASTLAND-BRYGGE

La oss her se på utliggere som går fra fastlandet og ut på en brygge.Landet ligger fast og bryggene er i en tilnærmet kontinuerlig bevegelse der bevegelsene går alle veier slik skissen under viser.

Som vi ser av bevegelsesretningene beveger bryggen seg alle veger. Dette stiller store krav til landgangen. Dersom vi skal unngå at den skal bli ødelagt må den så langt som mulig følge bryggens bevegelser. Dette oppnår vi ved å lage bevegelige deler der dette er nødvendig. På land er landgangen festet i en vertikal bolt. Dermed kan den bevege seg fra side til side. Når bryggen beveger seg inn og ut fra land må vi ha et system av hjul i den enden av landgangen som ligger an på bryggen. Dermed ruller den frem og tilbake på bryggen. Når bryggen så beveger seg opp og ned trenger vi et ledd på landsiden slik at også landgangen kan bevege seg opp og ned. Den eneste brygebevegelsen vi ikke kan overføre til et ledd er bryggens vippebevegelse slik tegningen under viser.

Skulle vi ledde denne bevegelsen på landgangen ville det være umulig å gå på den. I steden er konstruksjonen av landgangen laget slik at selve landgangen til en viss grad vrir seg i takt med bryggen.
I det punktet på bryggen der landgangen liggen an vil det som følge av bryggens bevegelse oppstå slitasje på bryggen. Det er derfor en fordel om man benytter en metallplate på bryggen. Platen bør være galvanisert eller av rustfritt stål. Treplater er lite egnet da de altfor raskt slites ut.

BRYGGE - BRYGGE

Når det gjelder landganger fra en brygge til en annen, krever dette spesielle løsninger. Dette kommer av at begge ender av landgangen ligger an på brygger som er i tilnærmet konstant bevegelse. Det er i hovedsak to måter å løse dette på. Den ene er å feste den ene landgangen til den ene bryggen som om dette var fastland. Den andre løsningen er å la begge endene ligge løst på hver sin brygge. Landgangen må festes på en slik måte at den ikke forskyver seg og faller i sjøen. Hvilken løsning som velges avhenger litt av hvilken vinkel bryggene har på hverandre. Det har også betydning hva slags brygger utliggeren skal ligge på. Trebrygger beveger seg som kjent forskjellig fra betongbrygger.

13. DIVERSE UTSTYR

BELYSNING

Normalt er det ikke noe krav at en flytebrygge akl være belyst. Vanligvis gjøres dette forde det blir lettere å ferdes på bryggen når det er mørkt. Unntaket er flytebrygger som stikker langt ut i fra land og som av denne eller andre grunner ligger nær skipsleien. Her er det påkrevet at bryggen er markert med lys. Som oftest holder det at det finnes en eller annen form for lysmarkering på tuppen av flytebryggen. Dette bør være et blinkende lys og her kan man gjerne benytte en varsel-lampe av den typen vegvesenet benytter i forbindelse med vegarbeid. En slik lampe har batterikapasitet til ca. ett års drift og faller derfor rimelig ut.

Når det gjelder belysning for den som ferdes på selve bryggen bør dette være lys av en slik type at man ikke blendes av lyset. Det finnes ulike armaturer på markedet, men ikke alle er like godt egnet på flytebrygger. Lys som har en lang armatur og således lyser noen meter over bryggen er et godt alternativ. Dette sprer lyset godt og dersom reflektoren er konstruert slik at lyset spres nedover så utnytter man lyset bedre. Når det gjelder høye armaturer bør man imidlertid være oppmerksom på at bryggene beveger seg i sjøen. Dette medfører at armaturen utsettes for til tider stor belastning og således bør ha en sterk konstruksjon. Tynne dimmensjoner egner seg dårlig her. Skissen under viser dette.

Som tegningen viser vil en liten bevegelse på bryggen føre til at toppen av lysarmaturen får en meget stor og raskere bevegelse. Dette utsetter lysmasten for store belastninger og krever også et godt feste i bryggen. Lav vekt i armaturen er en fordel, da dette minker vektbelastningen ved svingbevegelser.

Kortere armaturer har således en fordel der bryggene ligger utsatt til. De tåler mer. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at lyset lett blender om det ikke er reflektorer i lampen som leder lyset ned mor bryggen.

Når man skal velge mellom lang eller kort lysmast, er det også viktig å tenke på hva det er du vil ha belyst. Er det bare bryggen? I så tilfelle passer kort lysmast bra. Er det derimot et ønske å lyse opp hele anlegget inkludert båten, må man velge en høyere lysmast for å få lyset opp over båtene.

FERSKVANN

Ønsker man å ha ferskvann tilgjengelig i fra spring på brygene forutsetter dette at man strekker frostfrie vannledninger utover bryggene. Ferskvannskraner blir ofte montert i forbindelse med lysmaster eller strømarmaturer. Det kan være greit å ha ferskvann tilgjengelig på bryggene for bl.a. å fjerne saltvann fra båten, fylling av ferskvannstanker samt renhold av bryggene. Husk å benytte frostsikre vannkraner.

STRØM
Strøm utlagt på bryggene legges ofte i kombinasjon med lys og vannposter. Husk at det stilles spesielle krav til ledninger som benyttes i tilknytning til sjøen. Ledninger som går fra fastlandet og ut på bryggen festes gjerne i forbindelse med bryggens landfeste eller landgang. Dette er en kabel som er i mye bevegelse og her stilles det spesielle krav. Normalt benyttes kobberkabel. Utover på bryggene benyttes ofte aluminium, da denne er rimeligere. Det er viktig at strømmen kobles slik at den ikke kommer i konflikt med ferskvannskraner og sjøen for øvrig.

BOBBLE - ANLEGG

Bobbleanlegg benyttes for å skape isfrie havner. Dette oppnoes ved at luft presses ut i et slangesytem med mange små huller. Slangene ligger oftest langs bunnen. Det er ikke luften i seg selv som gjør vannet isfritt. Når boblene stiger opp til overflaten skaper de en vertikal strøm i vannmassene. Dette medfører at bunnvannet kommer til overflaten. Dette vannet holder alltid en høyere temperatur enn overflatevannet, som mange steder utgjøres av ferskvann. Ferskvann flyter som kjent oppå saltvann. Når det varmere bunnvannet stiger opp øker temperaturen i overflaten. Dette i kombinasjon med de små bevegelsene luftboblene skaper i overflaten gir isfrie havner.

Bobbleanlegg har imidlertid en viss begrensning. Inne i viker og sund hvor ferskvannskonsentrasjonen i overflaten er stor kombinert med grunne farvann vil ikke et bobbleanlegg ha så stor effekt. Her vill det ikke være noe særlig forskjell mellom bunnvann og overflatevann. Stoe kapasitet på bobbleanlegget vil hjelpe noe, men det koster å holde et slikt anlegg i gang også.

Som vi ser av tegningen over, øker boblenes volum etter hvert som de stiger opp mot overflaten. Dette kommer av at trykket minker. Dermed øker volumet. Med økt volum øker også bobblens hastighet mot overflaten.

Ved overflaten har luften et trykk på ca. 1 atmosfære. Således vil 1 liter lift ha et volum på 1 liter ved et trykk på 1 atmosfære. For hver tiende meter vi beveger oss ned i sjøen øker trikket med en atmosfære. På 10 meter er derfor trykket 2 atmosfærer. Trykket er altså dobbelt så stort som på overlaten. Følgelig vil en balong med volum = 1 liter på overflaten få et volum på 0.5 liter på 10 meter forde trykket er dobbelt så stort. Omvendt vil en balong på 1 liter på 10 meters dyp få et volum på 2 liter om den kommer opp til overflaten. Dette forde trykket på overflaten er det halve av hva det var på 10 meter. Det samme gjelder for luftbobler.

Tilsvarende vil en balong med et volum på 1 liter på 20 meters dyp, hvor trykket er tre atmosfærer, øke til 3 liter når den kommer opp til overflaten.

Med bakgrunn i dette skulle man tro at det ville være en fordel om luftboblene starter så dypt som mulig for dermed å bli så store som mulig. Her ma man imidlertid huske på at jo dypere luften pumpes ned jo større trykk trengs for å få den ned. Økt trykk betyr økte pumper og større utgifter. Et annet moment er at små mengder av luften løses opp i vannet.

14. ØKONOMI

Det er flere grunner til at prisene kan variere fra leverandør til leverandør. La oss her se på noen av de viktigste.

KVALITETSFORSKJELLER

Høy kvalitet bør ikke nødvendigvis være ensbetydende med høye priser. Høy hvalitet på et produkt innebærer imidlertid at det er benyttet komponenter av høy kvalitet. På en utligger kan dette f.eks. gjøre seg synelig ved kraftig konstruksjon, stor pontong samt matrialer og dimensjoner som bærer preg av solid håndtverk og lang levetid. Skal du som kjøper gjøre innsparinger så ikke gjør det på kvaliteten. Da forskyver du bare utgiftene til et senere tidspunkt. Kjøper man dårlig kvalitet så blir gjerne sluttsummen langt høyere enn om man kjøper kvalitet med en gang.

AVANSE

Avansen eller fortjenesten den enkelte leverandøren beregner seg på et produkt er med på å variere prisene fra leverandør til leverandør. Avansens størrelse henger ofte sammen med driftskostnadene. Lave driftskostnader gir lavere avanse.

DRIFTSUTGIFTER

Med lave driftskostnader blir sluttprisen også lavere. Leverandører med få underleverandører vil ha mindre driftskostnader enn andre leverandører. En leverandør som produserer de flesete komponentene selv sparer således utgifter andre leverandører har. Fine kontorer, dyre biler, stor stab og lignende er med på å gi store driftskostnader. Alt koster og det er til syvende og sist kunden som betaler det hele.

MONTERINGSKOSTNADER

Når man skal montere ett anlegg kan dette gjøres av leverandøren selv eller av underleverandører. Det kan brukes store ferger med heisekraner og masse fint utstyr og mye folk eller det kan benyttes en enkel kranlekter med få folk. Det viktigste er at monteringen blir gjort forsvarlig og på riktige måten. Noe montering krever spesialutstyr, mens noe krever konvensjonelt utstyr. Dyr montering er med på å øke prisen på et bryggeanlegg. Noen leverandører utfører monteringen selv og gratis for å forsikre seg om at det blir gjort på rette måten. Andre overlater dette til andre.

TRANSPORT

Transport over lange avstander betyr gjerne dyrere transport. Spesielt tyngre komponeneter blir fort dyre ved lang transport. Enkelte leverandører av f.eks. betongflytebrygger produserer bryggene kun på ett sted i landet og er dermed avhengig av å transportere over lange avstander. Andre derimot har flere produksjonsanlegg plassert langs kysten og reduserer således transportkostnadene. Noen har også mobile produksjonsanlegg for f.eks. betongflytebrygger. Ved leveranser av større anlegg kan dermed bryggene produseres på stedet og transportkostnader reduseres til et minimum eller elimineres helt. Undersjøk dette på forhånd. Det kan ofte lønne seg.

Transport av ulike bryggetyper varierer også. Trebrygger er således rimeligere å transportere enn betongflytebrygger. Vær imidlertid oppmerksom på at transport er en engangsutgift. La derfor ikke dette dominere valget av brygger.

VEDLIKEHOLDSUTGIFTER

Når man setter opp en oversikt over kostnader ved et flytende bryggeanlegg bør man i tillegg til prisen på selve anlegget også ta med vedlikeholdsutgifter. Noen bryggetyper krever mer vedlikehold og er mer utsatt for skader enn andre. Bryggens levetid er også et viktig moment i denne sammenheng. Betongflytebrygger har i denne sammenhenguten tvil lengst levetid og minst vedlikeholdsutgifter.

15. BEGROING

Begroing kan påvirke konstruksjonens bærevne, bastandighet og konstruktive oppførsel. Hvilken type begroing de enkelte anleggene utsettes for er avhengig av flere faktorer. Vi kan nevne overflatestruktur, lysforhold, årstid, sjøtemperatur, vannkvalitet, strømforhold samt biologiske faktorer som konkuranse og predasjon. Pr. i dag finnes det ingen effektive midler som hindrer begroing over lang tid.

ARTSRIKDOM
Dyre og plantelivet i tilknytning til flytende bryggeanlegg er svært omfattende. Avhengig av hvilken del av et bryggesystem vi ser på så varierer sammensetningen av arter både med strømforhold, dybder, vannkvalitet, lys o.l. Noen arter lever på dypt vann og finnes således først og fremst på forankringstauet, mens andre arter lever høyere opp i vannmassene.

Da lysmengden avtar nedover i vannet vil også dyre og plantelivet som i dette tilfelle er aktuelt, avta.

BETYDNING OG INNVIRKNING

Dyre og planteliverts innvirkning på bryggeanlegg varierer med de ulike bryggetyper. Problemet er oppstår i forbindelse med vekt- og volumøkning. Således er det lettere bryggeanlegg som er mest utsatt da de har minst oppdrift. Store mengder blåskjell og anen bevoksning vil føre til at et slikt anlegg lett kan stikke 5 - 10 cm dypere i vannet. Når vinteren kommer med snø og is på bryggene kan dette bli et alvorlig problem da bryggen blir liggende for dypt i vannet. Dette i kombinasjon med is er ikke bra for brygger. På betongflytebrygger blir ikke dette problemet så stort, da oppdriften i disse bryggene tåler den ekstra belastningen.

Mye blåskjell på pontonger og bryggesider tiltrekker seg ofte sjøfugl. De tar med seg skjellene opp på bryggen, knuser dem og spiser innholdet. Dermed blir rester av skjell og ekskrementer fra fuglene liggende utover bryggene. Dersom dette ikke med jevne mellomrom blir vasket vekk vil det danne seg alger og groe på bryggen. Dette blir meget glatt når det er vått og utgjør derfor et problem for de som ikke er alt for stødige på bena. På den annen side vil sjøfugl være med på å fjerne en del av skjellene som gror på bryggene og således redusere vekten av det som gror der. Blåskjell tiltrekker seg også sjøstjerner. Sistnevnte kan imidlertid begrenses av ferskvannspåvirkningen i overflaten der dette forekommer. Ekskrementer fra fugler vil også ha betydning i kjemisk nedbrytning av betongbrygger.

Anemoner og andre arter som lever av å fange og filtrere næringspartikler som svever i vannet er avhengig av en viss bevegelse i vannet. Der strømforholdene er ideelle vil således disse dominere.

BRYGGER

På undersiden av en betongbrygge vil det etter en stund se ut som en botanisk /zoologisk hage. Et mulder av ulike arter dekker undersiden. Med blåskjellene kommer sjøstjernene og krabbene. De fleste artene lever i en eller annen form for samspill med hverandre. De utgjør en egen biotop. Svært ofte danner det seg mye anemoner og sjøgress.

På instalasjoner med dagens betongkvaliteter er det ikke raportert om tilfeller der marin begroing reduserer betongens bestandighet. Det finnes heller ikke noe belegg for at begroing har økt korrosjonsfaren for armeringen, tvert i mot kan tilgangen på klorider i vannet bli noe redusert. Dette henger sammen med at begroing danner en hinne over betongoverflaten som er med på å hindre stadig tilgang på friskt sjøvann.

Fra stålkonstruksjoner er det raportert at det er funnet sulfat-reduserende bakterier i sedimenter fra marin begroing. Disse bakteriene vil under anaerobe prosesser, kunne utvikle H2S-gass og sulfider som har vist seg å være korrosjonsfremmende for stålkonstruksjoner.

FORANKRINGSMATRIELL<
br> På forankringsmatriell danner det seg ofte blåskjell oppe i overflaten, mens nedover mot bunnen dominerer arter som ikke trenger så mye lys eller oksygen i vannet. Ofte kan det være svært mye groe på forankringsmatriell. Dette er med på å øke tverrsnittet og således utsette bryggeanlegget for større påkjenninger ved sterke strømforhold. Korrosjonsfaren på forankringsmatriell kan øke som følge av begroing. Begroing skjer vanligvis ned til dyp på rundt 30 meter.

16. BETONG

OVERDEKNING

Med overdekning menes tykkelsen på betongen over eller utenfor armeringen. Når det gjelder betongkonstruksjoner i sjøen er det meget viktig at sjøvann ikke får anledning til å komme i kontakt med armeringsjernet. Dette vil medføre korrosjon på stålet og føre til en svekkelse av konstruksjonen. Dette er viktig å være klar over når du går til anskaffelse av betongflytebrygger. Skissen under viser dette:

De mest alvorlige betongskadene kan grovt deles inn i skadeårsakene : Kjemisk nedbrytning, frost og armeringskorrosjon.

KJEMISK NEDBRYTING

Det er den hydratiserte sementpastaen som danner limstoffet i betongen. Sementpastaen binder sammen tilslagskornene (sand, stein) og gir den herdende betongen dens mekaniske styrke. Når betongen kommer i kontakt med eller allerede ved utstøping inneholder visse aggressive komponenter, kan disse medføre at limstoffet løses opp. Betongen kan dermed bli mer porøs eller den går i oppløsning.Med agressive komponenter tenker jeg i første rekke på :

1. UTLUTING
Med det menes fjerning av kalsiumhydroksid fra betongen. Dersom dette tapet er tilstrekkelig stort løses også sementpastaen.

2. SULFATANGREP
Dette oppstår når vannløslige sulfater trenger inn i betongen og reagerer med visse bestandeler i sementpastaen. Vanligvis kalsiumaluminat, C3A.

3. SALTANGREP
Enkelte salter reagerer med bestandeler i betongen på e slik måte at det danes lettløselige forbindelser. derved løses noe av pastaen opp og betongen blir mer porøs. Salt angrep på dagens betong er imidlertid lite utbredt.

4. SYREANGREP
Betongen angripes av syrer ved at bestandeler i sementpastaen løses opp på same måte som saltangrep. Surt vann med Ph under 4.5 regnes således for sterkt angripende.

Totalt sett er skadeomfanget av kjemisk nedbrytning relativt lite i Norge.

FROSTNEDBRYTING

All betong er et porøst matriale som i praksis er vannsugende. Det inneholder mellom 120 og 180 liter porer pr. m3 betong. Det betyr at den kan bli mettet av vann og da spesielt i overflaten. Dersom slik betong fryser kan det være risiko for frostskader da vann ekspanderer ca. 9% når det fryser. Dagens betong er imidlertid lite utsatt. Frostskader opptrer primært i forbindelse med salter. Der betongen er i kontakt med saltvann eller ved vegsalting. Således er det viktig at is og snø på betongflytebryger ikke fjernes ved salting. Det finnes ikke noe omfattende undersjøkelser av frostsprengning av betong i Norge. Det er likevell klart at problemet er langt mindre enn skader som følge av armeringskorrosjon.

ARMERINGSKOROSJON

I en vanlig god betong er armeringen beskyttet mot korrosjon av de kjemiske egenskapene til porevannet. Når sement hydratiserer ved herding skilles det ut natrium, kalsium og kalsiumhyroksid som er sterkt basiske. pH nivået i porevann er således ca. 13. Ved det høye pH-nivået danner det seg et tett og kraftig oksydsikt på overflaten av armeringstålet og korrosjon kan ikke foregå. På dette nivået opprettholdes de beskyttende egenskapene til armeringstålets passive overflatesjikt som består av jernoksider.

Dersom porevannets egenskaper endres slik at de beskyttende egenskapene forsvinner kan det oppstå korrosjonsangrep på armeringen. Da korrosjonsproduktene har større volum enn stålet vil det oppstå en sprengningseffekt. Deler av betongoverdekningen kan dermed løsne og falle av eller det oppstår sprekker i konstruksjonen. De viktigste årsaker til armeringskorrosjon er enten på grunn av klorider, eller at betongen har karbonatisert eller en kombinasjon av begge deler.

Forsjøk foretatt ved SINTEF-FCB i Trondheim viser at risikoen for armeringskorosjon er uavhengig betongkvaliteten. Korosjon forekommer når sprekkdannelser i betongen er større enn 0.6 mm og korrosjon forekommer ikke når sprekkdannelser var mindre enn 0.4 mm. Med sprekkdannelser menes sprekker i betongen som gjør at sjøvann trenger inn og kommer i kontakt med armeringsjernet. Det er klorider som trenger igjennom betongoverdekningen og ødelegger det beskyttende, passive sjiktet på armeringstålet som initsierer korrosjon.

Grunnen til at det tilnærmet ikke forekommer korrosjon når sprekkdannelsen er mindre enn 0.4 mm ligger i dannelsen av korrosjonsprodukter som reagerer med kjemiske bestandeler i sjøvannet eller betongens porevann, noe som medfører nedsatt korrosjonshastighet. Denne prosessen kalles "self-healing". Korrosjonshastigheten avtar således med økende betongoverdekning.

I betongflytebrygger benyttes vanligvis C40 og C45 betong. Dette er betong som er meget tett. Ved bruk av vibrator under produksjon fjerner man det meste av luftlommer og sprekkdannelser i betongen. Til tross for dette kan man aldrig garantere seg 100 % at det ikke finnes sprekker eller porer i betongen som sjøvannet kan trenge inn i. På bakgrunn av dette er det viktig at overdekningen er stor nok. Det som er av skadetilfeller i Norge i dag dreier seg stort sett om armeringskorrosjon i en eller annen form.

KARBONATISERING

Når det gjelder karbonatisering er dette en prosess som skjer når CO2 fra atmosfæren diffunderer inn i betongen, løses i porevannet og reagerer med oppløst kalsiumhydroksyd til fast kalsiumkarbonat. En forenklet ligning ser slik ut:

CO2 + Ca(OH)2 ----------> CaCO3 + H2O
H2O

Ved denne prosessen fjernes basisk kalsiumhydroksyd som i likevekt med fast kalsiumhydrøksyd har en pH på 12.6. Samtidig vil kalsiumsilikater delvis løses opp og reagere med karbondioksyd. Når alt fast kalsiumhydroksid i kontakt med porevannet er oppbrukt reduseres pH-verdien raskt og ved ca. pH 8-9 mister armeringståler det beskyttende oksidsjiktet ved at det går i oppløsning. En annen effekt som oppstår er at når Ca(OH)2 reagerer med CO2 og danner CaCO3 vil CaCO3 vokse inn i poresystemet i betongen og endre porestrukturene. Samtidig blir betongen sterkere og stivere enn før.

Karbonatisert betong kan påvises ved å smøre på fenolftalein på betongen. Ikke- karbonatiserte partier av betongen farges da rød mens karbonatisert betong beholder den grålige fargen. Dette er egentlig en måling av pH-nivået i betongen og ikke en måling av hvor mye Ca(OH)2 som er omdannet til CaCO3.

Når det gjelder fasadebetong regner man med en karbonatiseringsdybde på ca. 25 mm etter 20 år. Som vi ser er dette en sakte prosess. Undersjøkelser viser at det er mulig å redusere både kloridinntrengningen og karbonatiseringen av betong ved å beskytte betongen med malingbelegg. Forsjøk som er foretatt gjelder imidlertid betong i bruk på land eller ved sjøen. For flytebrygger som ligger i sjøen finnes det meg bekjent ikke noe malingsbelegg som holder i noe særlig tid. Behandling oppå bryggene er derimot mulig.

KLORIDINNTRENGNING

Kilde for klorider kan være sjøvann, sjøluft og vegsalt. Klorider kan transporteres gjennom betong ved væskediffusjon. Denne transporten er langsom sammenlignet med vannoppsug der klorid følger vannet. Kloridinntrengningen avtar for øvrig med økende betongkvalitet.

Klorider ødelegger det passive oksidsjiktet på armeringstålet og gjør at korrosjon kan starte. En bør derfor unngå alle former for tilsetting av klorider i fersk betong. I Norsk standard 3420 (1986) er kravet at kloridinnholdet i betong som er i kontakt med sjøvann maks 0.1 masseprosent av klinkervekta.

Korrosjon med klorider har en tendens til å foregå lokalt og dermed med større hastighet. Dette gjør denne typen korrosjon farligere enn korrosjon initsiert av karboninitsiering.

KORROSJONSPROSESSEN

På korrosjonsaktiv ståloverflate foregår nedbrytningen etter følgende kjemiske formel:

Fe --->Fe++ + 2e

Det arealet der denne prosessen skjer kalles anoden. Dersom det finnes vann og oksygen ved ståloverflaten blir elektronene brukt i følge ligningen :

O2 + 2H2O + 4e ---> 4OH-

Det arealet der denne prosessen skjer kalles katoden.

Armeringskorrosjon fører altså til to problemer. For det første reduseres stålets tverrsnittsareal og dermed avtar bærevnen. For det andre vil korrosjonsproduktene sprenge bort overdekningen slik at stålet blir blottlagt og nedbrytningen går raskere.

KORROSJONSHASTIGHETEN

Forsøk har vist at det er en sammenheng mellom korrosjonshastighet og betongoverdekning. Således er det en markant reduksjon i korrosjonshastigheten når overdekningen er større enn 4 cm. Ut i fra dette har man satt et krav om at overdekningen bør være minimum 5 cm. Forsjøk har vist at med en betongoverdekning på 5-6 cm er korrosjonshastigheten på et meget moderat nivå selv ved sprekkdannelser opp mot 0.8 mm. Hastigheten er først og fremst styrt av fuktighetsnivået i betongen, tistrekkelig oksygentilgang og god elektrisk ledningsevne i betongen. Alle disse tre faktorene må være oppfylt samtidig. Konstruksjoner som er fullstendig nedykket i f.eks. sjøvann korroderrer vanligvis ikke forde oksygentilgangen er for liten. Innvendige korrisjonsdeler er vanligvis for tørre til at korrosjon kan foregå.

OVERBELASTNING

I svært mange konstruksjoner vil det oppstå riss som følge av overbelastning. Slike riss er vanligvis ikke noe problem dersom de er små nok, men dersom rissa blir større enn 0.3 mm kan de medføre problem da de opner vegen for andre skdetyper. Betongflytebrygger er mest utsatt for belastning ved opplasting og sjøsetting med kraner. Det er derfor viktig at dette skjer på en riktig måte og går relativt raskt.

TILSETNINGSTOFFER

Tilsetningstoffer er kjemiske stoffer som tilsettes betongen for å oppnå spesielle tilstander i betongen. Når det gjelder stoffer som er godkjent av Norsk Standard 3474, også kalt primære tilsetningstoffer, deles disse inn i 5 ulike klasser.

Klasse A : Herdings og akselrerende stoffer, A.stoffer
Klasse R : Størking og retarderende stoffer, R-stoffer
Klasse L : Luftinnførende stoffer, L-stoffer
Klasse P : Plastifiserende stoffer, P-stoffer
Klasse I : Injeksjonstoffer, I-stiffer

Stoffer som er av interesse for produksjon av betongflytebrygger er i første rekke stoffer som er til hjelp ved produksjon vinterstid (A-stoffer) samt stoffer som gjør betongen lettflytende slik at den er lettere å arbeide med (P-stoffer).

A-STOFFER

A-stoffer påskynder sementens reaksjon med vann. Dette betyr at størkningen inntreffer tidligere enn normalt. Dette forenkler vinterstøping. På grunn av den påskynende herdingen rekker reaksjonsvarmen ikke å ledes bort så hurtig som normalt. Betongen blir derfor varmere og risikoen for negativ innvirkning av frost blir ikke like stor som ellers. A- stoffer påvirker ikke den totale varmeutvikling i herdende betong. De fremskynder derimot den hastighet som varmen utvikles med. A-stoffene bør derfor ikke benyttes når temperaturen er høyere enn 10 grader Celsius.

P-STOFFER

Et P-stoff har evnen til å redusere vannbehovet ved uforandret konsistens hos betongmassen. Hvis den opprinnelige vannmengden beholdes, gir P-stoffet derfor mer lettflytende konsistens hos betongmassen. Det er denne effekten som utnyttes til å få ellers stiv betong til å fylle alle tomrom mellom armeringsjernet.

De fleste P-stoffene gir en utsettelse av betongens størkning og virker sterkt finfordelende ovenfor sementkorn. Virkningen øker kraftig med doseringsmengden. Vanligvis kan det være snakk om ca. 2-4 liter pr 6.5 kubikkmeter betong. P-stoffer har en tidsbegrensende virkning som varierer fra ca. 45 minutter til 35 minutter avhengig om P- stoffet er basert på naftalenforbindelser eller melaminforbindelser. Enkelte P-stoffer reduserer risikoen for revnedannelser. P-stoffer påvirker ikke betongens frostbestandighet derimot økes betongens fasthet.

17. ISOPOR

Isopor eller Sundolitt er et stoff med lav egenvekt som egner seg godt som flytestoff. Det benyttes mye i forbindelse med flytende bryggeanlegg. I pontonger benyttes isopor som oppdriftsmatriale. Plastpontonger fylles med isopor slik at de blir kompakte. I betongflytebrygger utgjør isopor oppdriftsmatrialet. Isoporen utgjør kjernen i betongflytebryggene omgitt av armering og betong.

18. SKADER

Bryggeanlegg på sjøen vil fra tid til annen bli utsatt for dårlig vær. Det er ikke til å unngå at det kan oppstå skader av forskjellig slag. I tillegg til vær og vind er det også fysiske skader i form av båter som kjører på bryggeanlegget og det er slitasjeskader.

KONTROLLERTE BRUDD

For å forebygge skader på bryggeanleggene kan man på forhånd legge inn punkter i anlegget som man vet vil ryke først. Dette kan forhindre at større skader blir resultatet etter et uvær. Det kan også være med på å gjøre reperasjonskostnadene mindre etter uværet.

La oss ta et eksempel med forankringen av bryggene. Dersom den utsettes for tilstrekkelig belastning vil det til slutt ryke eller gi etter. En brygge som er boltet fast i fjell vil naturlig nok ikke klare å dra med seg fjellet. Her vil forankringstauet ryke. På forhånd kan vi bestemme om det er kjettingen, moringstauet eller sjaklene som skal ryke. Det svakeste punktet vil ryke først. I dette tilfellet vil det være en fordel om sjakkelen ryker først. den er lettest å fornye og også rimeligst. Ryker derimot tauet først vil dette mest sansynlig måtte skiftes ut da det vil bli for kort å spleise sammen igjen.

Er forankringstauet derimot festet i en moring vil moringen sansynlig vis bli trukket mot bryggene. Dette kan lett repareres ved at moringene flyttes i riktig posisjon etter at uværte er over. Er moringen derimot for stor eller blir hindret av stein / fjell på bunnen vil forankringstauet kunne ryke. Da blir det igjen viktig at det er rimelig og enkelt og reparere.

Et annet eksempel er fendring på betongflytebrygger. Denne må være så sterk at den under normale forhold vil holde, men om belastningene blir for store er det bedre at denne brekker enn at evt. utligere som er festet i dem knekker eller blir skadet. Det er rikeligere å erstatte noen meter fendring enn det er å reparere / kjøpe ny utligger.

SLITASJESKADER


En annen type skader er slitasjeskader. Som eksempel kan nevnes slitasje på sjakler og kjettinger. Normalt er det sjaklene som slites lettest. de er imidlertid lettest å skifte ut når dette er nødvendig. På utliggere kan det være festebolter som slites. En utligger bør være konstruert slik at det er lett og rimelig å skifte ut slitasjedeler.


Brygger bør være slik at selve forankringsfestet ikke er et slitasjepukt. Således bør f.eks. en betongflytebrygge ikke være utsturt med innstøpte bøyler, men heller ha kanaler kvor kjetting lett kan byttes ut når dette blir nødvendig. Skissen under viser dette.

Etter noen år vil bøylene nødvendigvis bli slitt. Disse er meget vanskelig og dyre og bytte ut på en skikkelig måte. I en koblingskanal derimot er det enkelt å trekke inn en ny kjetting når dette blir nødvendig.

19.

20.